mandag 4. april 2016

Utryddelsen av vipa

På noen få år har det skjedd, jorder som var fylt med levende svarte flekker, flaksende vinger og lyder nå i april - De har blitt svært tomme. Jeg er ingen dommedagsprofet, og jeg er glad når våren kommer, likevel er jeg svært betenkt over den utviklinga jeg ser på fuglelivet.

Bare i løpet av min korte tid her på jorda har noe dramatisk skjedd. Der jeg før kjørte langs jorder med fugleliv, kan jeg se at mye er endret - og jeg føler meg mer ensom enn på lenge.


Jeg hadde trodd vi alle skulle blitt mer forskrekket. At våre forskere skulle gå løs på årsakene, at biologene skulle forhindre det, at ornitologene skulle protestere og våre politikere skulle nekte dette å skje. Jeg hadde trodd at vi mennesker skulle ha mer ærefrykt for livet og naturen rundt oss, men historien den gjentar seg på nytt og nytt. 

Vipa min elskede, lerka min glede, rypa min venn, du vakre svarttrost og du stolte ørn der på himmelen. Takk for alt dere har gitt meg. Mer enn poesi og musikk har dere grepet inn i sjela mi, er det rart det føles tomt? At det er skrekkelig å bli klar over at vi virkelig er vitner til den 6. masseutryddelsen.


Det gjelder så mange og mye, fra insekter til naturtyper, men det er tydeligst på fuglene. De er varslerne våre når noe farlig er på vei - Da blir de borte! 

Vipa er bare et av mange eksempler, men det er et eksempel som er veldig synlig for meg. Jeg hører at mange nå på våren sier at de ser at vipene er tilbake, men har de fulgt med de siste 10 årene så vet de også at noe er rav ruskende galt.

Det er historien om vandreduen eller geirfuglen på nytt. Det tok mange år å utrydde disse, ingen trodde det ville skje, kalte det for et mysterium. Vel, mysteriet det gjentar seg; hekkeplasser ødelegges, rev tar egg, biler kjører på fugler, jorder dreneres, det brukes sprøytemidler og klimaet endres. Alt henger sammen med alt, men først og fremst handler det om en helt naturlig ting, oss - homo sapiens. 

Over alt der vi har hatt muligheten har denne gale arten tatt for seg av ressursene og slaktet det ned. Vi tror vi lever i en ubegrenset verden, men sannheten er at alt på denne runde planeten har en ende. 

Når det skytes 500.000 viper i året sør i Europa, er det da rart at det kommer færre tilbake til våre jorder? 


Når rugder, bekkasiner, spover, troster, lerker, spurver og viper slaktes ned - I tillegg til at vi allerede har ødelagt så mye for disse vakre medskapningene, er det da rart det blir tomt rundt oss?

Einstein konstaterte at galskap er å gjøre det samme igjen og igjen og forvente et annet resultat. Nå har vi vel lært, at livet har liten verdi dersom vi ikke verdsetter alt liv? Eller er det bare tåkeprat i en verden der bare vekst og penger teller? Da kan jeg vel ikke gjøre annet enn å trekke på skuldrene av Einstein og le med et forvridd smil mot vårsola.

13 kommentarer:

  1. Takk for en veldig bra post. Jeg deler så absolutt tankene dine. Mvh Inger Lise Haughem

    SvarSlett
  2. Per Inge Østmoen5. april 2016 kl. 14:38

    Jeg takker deg, Kjartan, for din betraktning. Vi mennesker trenger å våkne og forstå at vi må slutte å sage over den grenen vi selv sitter på - hvilket er hva vi gjør hvis vi fortsetter å redusere det biologiske mangfold på Jorden. Vi har ikke råd til å tape mer levende natur, og vi må ta vare på både naturområder og arter.

    SvarSlett
  3. Har dessverre sett det samme på Risøy i Froan, og i Froan generellt. Vipa (bl.a), var "min" fugl i oppveksten, nå er den ikke å se her ute! Det samme med Ternene, som før dannet "hvite tepper" i lufta. Nå ser jeg kun noen få om sommeren! Og flere arter kan nevnes som savnes. Bare grågåsa ser ut til å holde stand, ved siden av Havørn, da det er mye av de to artene i Froan iallfall. Nei, utviklingen er sterkt deprimerende :-(  

    SvarSlett
  4. Kjempefin bloggpost om et særdeles viktig tema som angår oss alle. Har delt den :-)

    SvarSlett
  5. Helt enig med deg,før når vi kjørte gjennom Namdalseid var det mange viper der,men de siste årene har jeg ikke sett en eneste en,noe er forferdelig galt.

    SvarSlett
  6. Vipereir og unger går med i jordarbeidinga. Det er vanskelig å se vipeegg og unger fra traktor-cockpiten. Vipefamilien må overleve, slådd, harving, sprøyting, gjødselspredning. Det sier seg selv at det ikke er mange som overlever. Det eneste som jeg vet fungerer er å merke reirene og så kjøre rundt de, men hvor mange er det som gjør dette? Eneste muligheten jeg ser er enten et forpliktende samarbeide mellom bønder og ornitologer/myndighetene alternativt slutte med jorbearbeiding. No-till konseptet er en svært god metodikk som sannsynligvis er svært bra for mangfoldet både i jorda og over jorda. Dessuten binder metodikken store mengder karbon i matjorda noe som er svært viktig i disse klimatider.

    SvarSlett
  7. Men vi glemmer vel de norske bønder oppi det hele. Mange er ansvarlig (veldig mange) ved å pløye ned egg og unger. De er garantert også en stor årsak til reduksjon av vipebestanden. Løse katter I hekketiden gjør også et stort innhogg ungeproduksjon til vipa. Habitatødeleggelse er andre årsaker. Vipa er dessverre truet på "alle" kanter.

    Det er utrolig lett å skylde på andre ( og her er det høyst reelt), men vi må nok også feie for vår egen dør...

    SvarSlett
  8. Jeg er helt enig i at det er mange faktorer, og at alt henger sammen med alt. Skal vi lære av historien om vandredua, og andre utrydda arter, så må vi se på den enkleste faktoren/årsaken for å ta tak i denne først. Jakta og jaktforbud var det man burde ha gjort noe med like etter 1850 for å unngå det som skjedde i 1914. Jeg er ganske sikker på at historien gjentar seg her. Det tar bare litt tid før alle negative faktorer får virket lenge nok sammen, og jeg er sikker på at nedslaktinga i Sør-Europa er viktig. Hvor har det ellers blitt av alle vipene på udyrka strandeng, på våte jordstykker som ligger brakk, på myrer osv. De er borte alle sammen! Jeg vil at mine barnebarn skal få se vipeflokken snu seg i lufta, kaste seg fra svart til hvitt mot blå himmel, de må få høre det sørgmodige pipet og se denne nydelige fuglen nikke mot jorda på leting etter det den gir. Vipa er så mye mer enn denne arten, den er en del av helheten. Vipa er noe som vi må ta vare på, og da tror jeg jakta er den faktoren vi først og fremst bør ta tak i nå!

    SvarSlett
  9. Grei oppsummering. Forskere, biologer og ornitologer har gjort en elendig jobb.

    SvarSlett
    Svar
    1. Man leser det man vil lese Åsmund. Slik er jeg også... Du glemte de folkevalgte som jo egentlig skal følge fagrådene, men som dessverre ofte følger andre strømninger i samfunnet.

      Slett
  10. Leste innlegget ditt i går og tenkte sjekke det ut i nærområde. Tok sykkelen fatt og sykla ein runde i bygda, grusstier og gårdsveier. Tråla åker og eng med kikkert. Sykla over 20km og observerte kun 4 viper totalt. Enten så er naturen forsinka eller så er det noe veldig galt. Så faktisk flere viper før påske. Tettheten av vipepar på nordjæren er normalt veldig høy. Så dessverre er det samme tendens her sør også.

    SvarSlett
  11. Stadig færre viper hos også, men heldigvis noen igjen, har sett tre stykker i år (men før var det nærmere hundre)

    SvarSlett
  12. Hei Kjartan, jeg sitter og leser din blogg og kan bare konstatere at det dessverre er riktig. :-( På Opphaug på Ørlandet, der jeg kommer fra, pleide vi å ha vipene overalt på jordene rundt oss. Bestefar var flink til å sette opp pinner ved vipereirene, slik at han ikke skadet dem ved pløying av åkeren. Nå er bestefar borte og omsorgen for vipene forsvant.....de nye bøndene bryr seg ikke en døyt.......

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan